Er det slik det skal føles?

Jeg ligger i senga mi og det er midt på natta. Får ikke sove. Hjernen min er overaktiv. 

Jeg grubler så enormt på fremtiden min og hva den har i vente...

Jeg er 42 år...og har en flott familie...langt i fra perfekt, og da tenker jeg på at jeg føler jeg burde gjøre bedre som mor, men nokså nært perfekt, for ungene våre er de mest perfekte skaperverk og de jeg er mest stolt av i hele verden...

De tar utfordringer på strak arm, de gir ikke opp og de prøver så godt de kan--og lykkes---i og forme sine liv...jeg er sinnsykt kry av dem, men tar ikke kred for det. Dette klarer de helt selv!

Jeg har nevnt at jeg er kronisk syk og jeg har en egen blogg som omhandler sykdommen min, så det skal jeg ikke utdype her...jeg lever et veldig stille liv. Mannen min jobber masse, han har sitt eget konsulentfirma innen psykiatri og helse, og leier ut tjenester der, mens jeg sitter hjemme alene sammen med dyra mine og innimellom ungene mine dag ut og dag inn...av og til går dagene i surr, for jeg orker ikke engang følge med...

Jeg har endel talenter...men jeg får ikke brukt dem...jgg synger...dvs, jeg sang for mange år siden. Musikk var min store lidenskap og jeg stod i timesvis foran speilet med hårbørsten og sang...og jeg spilte i flere typer band med familie og venner, pluss at jeg sang i gospelkor...

Jeg maler...dvs jeg har brukt og male bilder på lerret...

Jeg har akkurat lært meg hekling og strikking, er laaangt fra proff!!

Og jeg skriver dikt, finner opp matretter og jeg blogger...

Og så er jeg samfunnsengasjert, interessert i politikk utrolig nok, men ikke dyptgående...liker utenrikspolitikk, følger endel med på valget i USA og følger litt med på hva som skjer i England, Skottland, Irland og Australia...og jeg prøver lære litt italiensk og fransk, men der ramler hodet mitt litt ut...

Jeg drar stort sett ingen steder...jeg sitter hjemme dag ut, dag inn og jeg hater husarbeide!

Og så tenker jeg faktisk for mye på ungdommer og unge voksne og hva de vokser opp i...

Jeg har vært og er veldig engasjert i hvordan internett eksponerer oss, hvor opptatte vi er av likes og følgere på Facebook, Twitter, Instagram etc...og om netthets og mobbing...

Jeg trodde det var noe som er viktig og følge med på...hvordan vi behandler hverandre på nett...og jeg har vært skikkelig engasjert...og så slås det ned på. Jeg har diskutert meg blå, men får samme beskjeden: "La det ligge! Folk blir drittlei...du holder jo aldri kjeft...du forstår ikke når nok er nok...gidder ikke engasjere meg...orker ikke høre mer"

...og lista er milelang...

Jeg trodde jeg gjør en bra ting! Jeg trodde faktisk at det og kjempe for mine døtres og deres døtres rettigheter som unge kvinner var en bra ting! 

Og at fedre og mødre ville stå fram og støtte meg...i stedet får jeg beskjed om og drite i det...urettferdighet, hets...mobbing...hvorfor må jeg alltid stå fremst og hvorfor lar jeg det ikke ligge?

Jeg trodde mitt engasjement ville utgjøre en forskjell...jeg håpet på mer en 4-5 positive kommentarer...istedet vil ikke folk at jeg skal si noe om det...er det fordi jeg gjør det feil?

Jeg vil at noen skal tørre og stå sammen med meg! Og faktisk si at jeg gjør en kick-ass dritbra jobb og at de er stolte av meg! For ja, jeg streber etter anerkjennelse...bli sett...bli hørt! Det er viktig for meg at jeg når inn til folk og at folk innser at jeg ikke er totalt på trynet!

Men...munnkurv...sitt i ro, hold kjeft, la andre vise seg frem, vær anonym...bli enda mer bortgjemt, bortglemt og alene...

Jeg er en skygge av meg selv, fanget i ett mørke som venter på den lille lysstrålen som kan lede meg ut i lyset igjen...jeg hadde venner, jeg hadde musikk...jeg hadde ett liv engang...jeg prøver ha ett liv nå, men jeg skal helst ikke engang synes og ihvertfall ikke høres...

Sta som jeg alltid har vært, trosser jeg ordrene jeg får og setter meg selv i førersetet...man skal nemlig spille hovedrollen i sitt eget liv...

Jeg utfordrer dere til og ta opp kampen med meg i samfunnet vårt...om mobbing! Ta av skylappene og gjør noe med det! Er du mann i en mannfolkgruppe på facebook, ha litt ryggrad og stopp hetsingen av kvinner i den gruppen. Det er ikke humor! Skill mellom humor og hets!

Er du kvinne eller mann -medlem av grupper som går imot mobbing eller uansett gruppe dere er med i på Facebook, ikke hets noen eller kom med frekke eller krasse kommentarer. Ærlighet er en dyd, men velg dine ord med omhu, for så snart det er sagt, kan du ikke ta det tilbake! Ikke vær ufun, men engasjer deg mer...

Vi har bare en klode og den skal vi leve sammen på...vær solidarisk og litt filosofisk...og gjerne romantisk...

Jeg knebles...men hvorfor? At jeg ikke er verdenspoliti er litt tam forklaring...

-si meg, HVORFOR skal jeg holde kjeft!!??

Og med dette...god natt/morgen alle sammen der ute...

Klem fra

A.