Mary Leaky

Mary Leakey:

Damen som fant menneskeheten – mens hun røykte sigar og ignorerte alle som sa hun ikke kunne...

Et lite blogginnlegg til ære for kvinner som graver dypere enn alle andre – bokstavelig talt.

Du har sikkert hørt om Charles Darwin. Kanskje om Louis Leakey. Men har du hørt om dama som faktisk fant bevisene?

Møt Mary Douglas Nicol Leakey (1913-1996).

Britisk...Paleoantropolog....

To ganger kastet ut av klosterskole – én gang for å nekte å lese dikt, én gang for å sprenge kjemilabben. 

Oxford sa at det var bortkastet tid å søke.

Så hun droppet hele greia med karakterer og møtte bare opp på forelesninger ved University College London, uregistrert. 

Det er sånn man starter en vitenskapskarriere hvis man er Mary Leakey.

CV-en som får Indiana Jones til å se ut som en kontorrotte

6. oktober 1948 – på denne dagen!

På Rusinga Island i Kenya finner hun det første *Proconsul africanus*-hodeskallet. En utdødd ape som er stamfar til både oss og sjimpansene. Hun er 35 år.

17. juli 1959 – "I've got him!" Mannen Louis ligger syk i teltet i Olduvai Gorge i Tanzania...

Mary gidder ikke vente.

Hun går ut alene, ser en bit bein som stikker opp. Børster bort støv.

To enorme jeksler i en kjeve. Hun kjører tilbake til leiren og roper det som må være verdens beste forsker-rope: "I've got him!" 

Det er Zinjanthropus boisei – senere Paranthropus boisei – 

1,75 millioner år gammel, også kalt Nøtteknekkeren på grunn av de gigantiske tyggemusklene. 

Før dette trodde mange at mennesket oppsto i Asia.

Mary og Louis flyttet vuggen vår til Afrika.

1976-1978 – Mesterverket i Laetoli: 

Etter at Louis døde i 1972, ble Mary sjef. 

I Laetoli, Tanzania, finner teamet hennes noe ingen hadde sett: tre fotspor-rekker bevart i vulkansk aske...

-3,6 millioner år gamle.

En liten familie som går – kanskje en mor, far og et barn – på to bein, gjennom aske fra et utbrudd.

Det var første gang vi kunne se at forfedrene våre gikk oppreist lenge før de ble smarte.

Vi gikk før vi tenkte.

Totalt:

15 nye dyrearter, ett nytt slekt, et helt klassifiseringssystem for steinredskaper, og en hel generasjon kenyanske fossiljegere opplært av henne selv, inkludert legenden Kamoya Kimeu.

Hvorfor vi må snakke om henne når vi snakker om kvinner i vitenskap 

1. Hun fikk aldri æren i starten. I årevis sto det "Louis og Mary Leakey" – men funnene var hennes. Publikasjonene var felles, men feltarbeidet var hennes. Klassisk.

2. Hun gjorde feltarbeid med barn på slep. Tre gutter – Jonathan, Richard og Philip – vokste opp i telt, med hyraxer (små klippegrevlinger) som stjal mat fra middagsbordet. Mary nektet gjester å jage dem. I selvbiografien Disclosing the Past nevner hun knapt at hun var gravid i bushen. Hun bare gjorde det.

3. Stilen: Sigar. Khaki. Røyken sto rett opp mens hun satt på huk og sorterte tusenvis av Oldowan-redskaper. Hun hatet kjoler og elsket dalmatinere. Da hun ble 70, gravde hun fortsatt. 

Hun fikk til slutt Hubbard Medal fra National Geographic, Prestwich Medal, æresdoktorater fra Oxford, Yale og Witwatersrand, og ble i 2013 hedret med britisk frimerke og Google Doodle. Hun døde i Nairobi, 83 år gammel, i 1996 – fredelig, sier familien.

Moralen?

Mary Leakey beviste to ting:

At menneskeheten begynte å gå på to bein for 3,6 millioner år siden.

Og at du ikke trenger eksamen for å finne ut hvor vi kommer fra.

Du trenger nysgjerrighet, en god pensel, og viljen til å gå ut alene når alle andre ligger syke i teltet.

Så neste gang noen sier at jenter ikke liker å grave i søla: Neida.

Noen finner hele menneskehetens historie i søla.

Hvil i fred, Mary. 

Takk for fotsporene.

-Aina YKS-

Høst i Ørje

Høst i Ørje

Det e grått og det silregne ute,

sånn skikkelig høstregn som slår mot ruta,

men inne her e det varmt og godt.

Man kan fyre i peisen, og det knitre og spraka,

det e så lunt og det lukte så godt.

Kakaoen dampe i koppen, masse krem og ein dæsj kanel,

akkurat passe varm,

og på øret har æ lydboka som surre og går...

Ute kommer høstfargan mer og mer for kvær dag,

gult og rødt og oransje i skauen rundt oss,

nesten som heime, bare litt mer sørlig natur, trean e så mye større her...

Katta ligg i vinduskarmen og glane ut,

han late som han passe på, men han søv no snart, strekk sæ langstrakt i karmen så æ kan ikke ha blomsterpotter der...

Og i fotenden på sofaen,

der ligg begge bikkjeguttan mine og snorke så heile sofaen riste...

Æ trekke pleddet opp te haka,

tar mæ ein slurk kakao,

og tenke at sjøl om æ bor her i Ørje,

så e kosen like god, 

som om æ sku sotte i ein kåk i nord- om ikkje enda bedre her...

Æ tar ikkje nordlendingen ut av sjela mi,

men her, her e æ virkelig heime...

Termen Ghosting...

Så en reklame for en podcast om å bli "ghostet" av venninner hvor Eli Kari Gjengedal hadde fått føle hva det vil si og det fikk meg til å tenke over min egen livssituasjon over årenes løp! Jeg tror jeg faktisk vet hva det vil si å bli skjøvet vekk- eller ghostet- av venninner og familiemedlemmer som jeg trodde faktisk ville bli ved min side i tykt og tynt- men det har også fått meg til å se litt inn i meg selv- hva er min rolle i ghostingen? 

I mangel på bedre ord enn ghosting- er det det ordet som vil bli brukt i dette innlegget!

Jeg er 50 år gammel, har 7 bonus- og egne barn, er gift på 17 året og vi har ingen felles barn annet enn 2 hunder og en katt! 

Vi eier en liten gård som ikke drives som gård- fjøset er et oppbevaringslokale for biler og hageutstyr osv- godt bevoktet- så ikke få ideer her! Hehe

Jeg har som hobby å lese, skrive, male/tegne, driver meget amatørmessig med håndtverk og håndarbeide, lager mat, ser tv og film, elsker å være med barnebarn- har mange og flere på tur!!! Og ingenting i verden gjør meg mer lykkelig enn det!

Og så har jeg mine utfordringer i hverdagen pga kroniske sykdommer som folk garantert er drittlei av å høre om!

Men- dette med ghosting! Hadde ei bestevenninne som jeg støttet 100% og hun var en meget stor del av livet mitt! Hun hadde sine egne utfordringer helt klart- og jeg trodde faktisk at jeg forstod henne og visste om alt- helt til hun forsvant fra jordas overflate og til og med ghostet sine egne barn og familie! Du kan tro de var fortvilet- for de kontaktet meg- alle som en- og var helt fra seg av skrekk for at noe galt skulle ha hendt henne! Jeg søkte på nett, jeg ringte folk- jeg hadde storslått leteaksjon! Og dere kan tro jeg ble overrasket da jeg fant en blogg på svensk- men med nydelige naturskildringer og bilder av min venninne- som nyforelsket svorsk dame med jobb og kjæreste i Sverige- men som om hun ikke eide familie eller venner fra før! Jeg skreiv til henne på bloggveggen hvor jeg ba henne kontakte familien sin og overraskelsen ble ikke mindre da jeg mottok en rasende sinna e-post om å "blottlegge dritten hennes fra fortiden" offentlig på bloggen hennes og beskjeden var så klar at hun ikke ville ha noe med meg eller gamle venner å gjøre, at jeg ble målløs! Dette er nå over 10 år siden og hun har med null dårlig samvittighet gått videre i livet! Det rare er at hun har mine familiemedlemmer som facebookvenner, gått tilbake til barna sine og er bestemor til et barnebarn, men meg har hun aldri sett tilbake på eller forklart meg en dritt om hva galt jeg har gjort henne! Og det er derfor hun til stadig dukker opp i tankene mine- for hun var familien min! Hun var en av de få virkelig nære venninnene jeg har hatt!

Og så er det to damer til...den ene hadde jeg skikkelig nært forhold til- det gikk omtrent ikke en dag eller helg at vi ikke var sammen på et eller annet vis! Mennene våre var i klubb sammen, vi hadde barn på samme aldre, vi var forlovere for hverandre og faddere...og så flyttet jeg sørover...jeg prøvde holde kontakten- besøker dem hver gang vi er nordpå, mer eller mindre- men så får jeg servert de utroligste ting fra andre som skal ha blitt sagt om meg...og jeg er litt forbauset, samtidig så forstår jeg at det har blitt sagt pga det som har blitt sagt...og jeg skjønner tegningen...hvor gode venner var vi egentlig? Siden baksnakking er et tema blandt voksne folk liksom? Og hadde det nå ennå vært noe i disse dumme tingene? Jeg tror ikke jeg er bedre enn noen andre- hverken matlaging eller håndarbeide eller kakebaking er noe jeg tror jeg kan bedre enn noen- jeg er heller håpløs! Jeg er tjukk- ja- ser gammel ut, er ikke pen eller lekker mer...men jeg er meg selv fremdeles...Aina er inni dette skallet av en kropp som ikke er frisk! Jeg har ikke blitt et dårligere menneske og dørene mine er fremdeles alltid åpne for alle som ønsker å besøke meg! Pga min livssituasjon er det alltid lettere for meg å være vertinne enn besøkende...

Og så en tredje venninne...hun fant seg mann, flyttet, de har en livsstil jeg har trekt meg unna, men det betyr ikke at man ikke kan være venner fordet? Har man ikke plass til mennesker som ikke velger samme måte å leve på? Jeg klarer en fest eller to, men jeg kjører ikke motorsykkel mer...jeg drikker ikke eller røyker eller noe, men jeg har fremdeles litt humor og godt humør inntakt...

Og så resten av verden som vi engang var i...dette brorskapet...som døde helt da mannen min forlot det...har damene kun omgåtts meg pga mannen min? Er det så falskt det miljøet at det å være brødre, familie og venner kun pga en posisjon og en tittel i en klubb? Har du vesten får du være med på resten, har du ikke, er det som amish eller jehova, du er død for dem alle!? Fortrolighet og vennskap forsvinner ut døra selv om du forlot med gode skussmål og ingen sure miner liksom? Har ikke sett snurten av noen og flere såkalte venner og venninner har slettet meg fra facebook og jeg er død for dem! 

Hva er årsaken? Hvorfor har vi plutselig ikke plass i livene våre til hverandre? 20 år med vennskap kastes på dør!? 

Og hva er min rolle i alt? Sykdom? Ikke god nok? Ikke pen nok? Passer jeg ikke inn mer? Er jeg for gammel? Kjedelig? Dum?

Har jeg sagt noe galt som ikke kan tilgis? Gjort noe? Hva er det? Og hvorfor klarer man ikke fortelle hva det kan være? Hvorfor får man ikke en forklaring? 

Finnes det?

Ghosting er vondt å føle på- særlig når man ikke forstår hvorfor det skjer! At livet går videre uansett- det vet vi jo- men man kan jo snakke litt med hverandre innimellom! Man trenger jo ikke kutte alt ut!

Og familie? Ikke engang få meg til å begynne! Der er det en grøt av idioti som jeg aldri kommer til å begripe- om å bli dratt inn i familiefeider fra gammelt av som man fanden ikke engang har noe med! Gammel dritt som foreldre og naboer og gudene vet hva fra 1800- og brødmangel! Bare for at man deler navn og blodslinje, betyr ikke at man deler tanker og synspunkter og jeg må innrømme at hva kreti og pleti har kranglet om oppigjennom årene, har ikke noe med meg og mine å gjøre, og det er familien som går glipp av å kjenne de fineste ungene i verden- nemlig mine barn og barnebarn! Gode, blide og flinke mennesker er de, men pga tull- så har de nesten ikke kontakt med min familie så fremst de omtrent tvinge seg på dem...og det gjør de ikke. De bodde 1 mil unna familien min og så dem 2 ganger i året...det sier litt...null kontakt pga at jeg tok et familienavn som er verneverdig...for at det ikke skulle forsvinne...da skal barna mine ghostes og kuttes...er det ikke fint?

Og det er mer...myyyye mer...men som jeg har sagt før...jeg forstår ikke alltid at min måte å være på kan krenke folk! Jeg har sperrer- men jeg er en veldig åpen og vil kalle meg ærlig også- fordi når jeg var barn- løy jeg mye pga jeg ville ha venner...jeg ble mobbet og skjøvet vekk av andre og jeg prøvde alt for å få bare omså 1 venn...etter det, lærte jeg at løgner ikke hjalp noe særlig, så jeg bestemte meg for å alltid si det som det er selv om folk ble sure, for sure ble de jo okke som hva jeg gjorde...

Så, jeg sliter veldig med å lyve...hvite løgner er til og med et problem...men de tar jeg dann og vann slik alle gjør når man ikke vil såre noen...

Jeg snakker mye når jeg først omgås mennesker fordi jeg er mye alene...selvvalgt- men likevel...og dermed føler andre at de må fortelle meg hva jeg kan si og ikke si og hvordan jeg skal være...men jeg trenger ikke det! Jeg er gammel nok til å være den jeg er og jeg aksepterer alle som dere er, så da burde dere godta at jeg er meg! 

Vi burde ha lært til nå at livet er kort...jeg har mistet endel venner til the great beyond- til dødens allé, og det er ikke en god følelse å savne noen man antakelig aldri får se igjen...

Men å savne noen...man vet er i live...som ikke vil ha deg...og ikke kan fortelle hvorfor!!??

Det gjør mer vondt...du ser de lever livene sine med flotte bilder og sus og dus på nett...og likevel får jeg meg til å undre- savner du meg ikke litt engang? Er det kun jeg som føler det slik? 

Hva er galt med meg? 

Jaja...

Vi kan alle være enige i at ghosting- det suger balle!!! 

A.

Hvor gammelt er for gammel?? Har vi aldersgrense i toppsjiktet for sosiale medier?

Hvor gammel må man være for at man er "for gammel"?

Øvrige aldersgrense på sosiale media? Hvor "ung" må man være for at posting av innlegg er godtatt?

Hvor mange innlegg har man "lov" i "samfunnets" øyemed å poste for at man ikke skal bli "oppmerksomhetssyk, middelaldrende og hysterisk?"

Kvinne- 114 år- er for gammel for Facebook...Hun måtte lyve på alderen for å kunne opprette konto! hehe

Det er mye sannhet i utrykket «du er så gammel som du føler deg». Mange mennesker over 80 år er like kvikke og aktive som da de var 60 år, mens enkelte 60-åringer kan ha en kropp og en mental helse som er mye eldre enn det alderen skulle tilsi.

Alder kan derfor ikke brukes som et mål på et menneskets fysiske, psykiske og sosiale ressurser.

Verdens helseorganisasjon sier at man er blitt eldre ved 65 år og gammel ved 80 år.

80 år settes som skille fordi kroppens reserver da er mer enn halvert samtidig som risikoen for alderssykdommer øker raskt.

Så, jeg kan ikke love noe- men kanskje når jeg fyller 80 år, vil jeg roe ned mine daglige innlegg på Facebook, snapchat, instagram osv...hadde det ikke vært for MIN generasjon, hadde ikke ungdommer i dag hatt sosiale media...Jeg startet med data da jeg var 14 år gammel. Min første maskin var en commodore 128D, med innebygd floppydisk stasjon...Jeg spilte spill og var på det store WWW og møtte mennesker i chatrom fra hele verden...

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Hvorfor skal JEG forandre MEG for at DU skal være fornøyd med meg? Hvorfor skal JEG roe ned innlegg på facebook fordi jeg popper opp i alles feeder?

Det finnes tre valg dere kan foreta dere, så kan jeg fortsette med å faktisk få lov til å være meg selv og være trygg på meg selv:

Punkt 1: Fjern følger...slå av følgefunksjonen...dette begrenser innlegg fra meg!

Punkt 2: begrens meg! Legg meg i begrenset mappe...Da ser jeg ikke deg og du ser ikke meg...

Punkt 3: SLETT meg som venn!

Er du ikke interessert i at vi skal se hverandre på Facebook, irriterer du deg over meg??

Slett meg...

Jeg tvinger ingen til å være min venn på sosiale medier...Jeg klager faktisk ALDRI på folk i sosiale medier, altså privatpersoner og hva de gjør på sine personlige sider..JEG feier for mine egne dører jeg...Hva dere poster på deres Facebook, er ikke opp til meg å bedømme!

Og jeg poster ikke for å få likes...Jeg poster fordi jeg ønsker å dele ting jeg liker, finner morsomt, søtt, opprørende, politikk, historie etc...Liker man det ikke, scroll forbi! Og om posting av bilder: Hvis jeg poster bilder dere ikke liker, si ifra...Ikke rapporter meg for den minste lille ting...det er latterlig! Jeg er ikke urimelig og fjerner selvsagt et bilde hvis det er krenkende for dere og deres person...MEN...-Jeg trenger ikke samtykke for å poste situasjonsbilder! Er du med på et bilde hvor det er flere mennesker i bildet og det skjer noe på bildet som jeg legger fokus på, trenger jeg faktisk ikke samtykke fra noen for å legge det ut. Det kan selvsagt rapporteres, men så lenge Facebook ikke finner bildet krenkende i henhold til deres lover, blir ikke bildet fjernet...Jeg får spørsmål om jeg kan fjerne det, og det er da mitt valg om jeg vil ta det bort eller ikke. Det er MIN facebookside! Og så lenge det ikke er pornografisk innhold, støtende bilder eller krenkende- eller portrettbilder av enkeltperson som ikke er offentlig- trenger jeg ikke be noen om lov...Står hos datatilsynet det også...

Alt i alt, jeg er meg! Og jeg kommer aldri til å være noen andre enn meg...og jeg føler meg ikke for gammel for hverken blogging, instagram, snapchat. Twitter, Facebook eller Pinterest...Jeg har til og med Tumblr...Og jeg LIKER det!! Feil...jeg ELSKER å ha det...det er min direkte link til omverden! Så sånn er det!

Ha en strålende dag!!!

Aina.

Debatter på nett...

Her er jeg...åpent og ærlig...med alle mine feil og mangler...

Det skrevne språk er ikke til å misoppfattes...eller? Av og til, eller egentlig veldig ofte blir debatter omgjort til krangler på internett fordi man faktisk mangler endel av kommunikasjonsfasiten som skal til for å få en vellykket og voksen debatt. 
Du skriver noe i beste mening og så hagler det inn kommentarer som gjør at du faktisk føler deg angrepet og beskyldt for noe du ikke føler du kan stå for og i affekt svarer du- med intensjonen om å forsvare deg selv. 
Det er da det blir viktig og faktisk se over hva du skriver FØR du poster det...les setningene flere ganger, se for deg hvordan personen du skriver til, vil føle det. Kjenn på hvordan DU ville følt det hvis noen skrev det til deg! 

Lettere sagt enn gjort! 

Har du derimot postet innlegget og du oppdager etterpå at du kanskje svarte noe krassere enn nødvendig- bruk redigeringsknappen...fiks det! 
Hvis ikke kan det hende du får en krangel som kan utarte seg til og bli styggere enn nødvendig. 
Og så er det da bare å håpe på at motparten i debatten faktisk ser at du prøver rette opp i dine feil og at de kanskje setter seg inn i hva de faktisk skrev som fikk deg til å føle det slik at du svarte slik du gjorde!

Når du føler at du blir angrepet skriftlig på nett, prøv å observere dramaet som utspeiler seg og sendes i din retning. Det er viktig å prøve for alle penga og unngå bli en del av det. Hvis du greier observere deg selv, og dette krever en mesterlig kontroll, og istedet reagere rolig på utbruddet, så har du klart å unngå bli en del av problemet. Du kan da fra et rolig ståsted forklare hvordan du føler på meldingen fra motparten og svare at dette ikke er en grei måte å kommunisere på. 

Vårt ego er akkurat det ordet ego står for, egoistisk! Egoet vårt bryr seg utelukkende om oss selv. Sjelen vår er den som innfører balanse i forholdet ego og sjel- og det er den delen av oss som viser hvor stor evne vi har til å vise medfølelse, empati og sympati. Noen ganger tipper vektskåla mot den egosentriske delen av oss og det er da mangelen på medfølelse kommer fram i lyset.

Alt går i grunn ut på å respektere andre mennesker rundt seg. Å prøve opprettholde den riktige balansen mellom egoet og sjelen, og unngå å være så forbanna selvsentrert...verden går ikke under om noen er uenige med deg selv om egoet ditt får seg en knekk. 

Personlig utvikling...viljen og evnen til å se andre mennesker, lytte til deres stemmer og vurdere ut i fra deres ståsted og personlig ståsted hvordan debattens utvei bør være.

Hvis motparten i diskusjonen ikke anerkjenner ditt forsøk på bot og bedring, tipper vektskåla mot den personens ego og han eller hun skal på liv og død ha rett. Deter da du må vurdere om det er verdt og ta opp kampen...

Sett deg tilbake i stolen, vurder situasjonen...du skal selvsagt ikke ta imot allskens fra andre, men be venner om å lese igjennom debatten og komme med innspill...

Og nytter det ikke be om unnskyldning for dine feil samtidig som du forklarer hvorfor du reagerte slik du gjorde- gå! Trekk deg! Bruk setninger -"enes om å være uenige!" Ikke ta til motmæle, ikke angrip...
...gå videre! 

Du taper ikke en debatt ved å trekke deg ut før det blir riktig så ille.

Jeg er inne i en personlig utviklingsfase! 
Før bulldoset jeg over folk, sannheten skulle frem og følelser dreit jeg i! 
Nå prøver jeg å vurdere situasjoner jeg setter meg selv i. 
Jeg er sårbar, tåler lite kritikk og hater konflikter! 
Av og til skinner egoet mitt igjennom og jeg blir direkte frekk...innimellom fanger jeg det opp før jeg poster det og fikser det, andre ganger fanger jeg det opp like etter jeg har postet det og forter meg å rette på det, og noen ganger ser jeg det ikke før det er for sent og bruker resten av dagen på bot og bedring, beklagelser og knuter i magen...

Gjett hva!!??? 

Jeg er ikke bedre enn deg...du er ikke bedre enn meg! Vi er ikke bedre enn hverandre! Men, vi kan alltid strebe etter å være bedre enn oss selv!

Fordi vi er menneskelige! Med tanker, følelser, kroppsspråk, mimikk, ord og alt dette innebærer på godt og vondt! Vi er perfekte og defekte eller uperfekte på en gang! 

Så, jeg håper at dere forstår hvor jeg vil med dette!
Når følelsene våre, når egoet og stoltheten vår blir tråkket på, glemmer vi ofte se våre egne feil, skylappene kommer på og boksehanskene. 
Vi hopper inn i ringen bevæpnet med ord og angriper...og det skrevne ord misoppfattes oftere enn vi vil innrømme! 
Så...

Stopp der!
Pust!
Ta av hanskene!
Tell til 10, 20, 50 eller 100...hva som enn må til..
Revurder situasjonen! 

Velg veien du må gå...og bruk sjelen din på turen...

Ha en strålende dag;-)

Klem fra Aina

Quotes from the Outlanderseries...

OUTLANDER:

"Ye are Blood of my Blood, and Bone of my Bone. I give ye my Body, that we Two might be One. I give ye my Spirit, 'til our Life shall be Done."

(From OUTLANDER by Diana Gabaldon, chapter 14, "A Marriage Takes Place". Copyright© 1991 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

DRAGONFLY IN AMBER:

"I'm honest enough to say that I dinna care what the right and wrong of it may be, so long as you are here wi' me, Claire," he said softly. "If it was a sin for you to choose me...then I would go to the Devil himself and bless him for tempting ye to it."

(From DRAGONFLY IN AMBER by Diana Gabaldon, chapter 22, "The Royal Stud". Copyright© 1992 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

VOYAGER:

"To have ye with me again--to talk wi’ you--to know I can say anything, not guard my words or hide my thoughts--God, Sassenach,” he said, “the Lord knows I am lust-crazed as a lad, and I canna keep my hands from you--or anything else--” he added, wryly, “but I would count that all well lost, had I no more than the pleasure of havin’ ye by me, and to tell ye all my heart."

(From VOYAGER by Diana Gabaldon, chapter 27, "Up in Flames". Copyright© 1994 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

DRUMS OF AUTUMN:

"And when my body shall cease, my soul will still be yours. Claire--I swear by my hope of heaven, I will not be parted from you."

(From DRUMS OF AUTUMN by Diana Gabaldon, chapter 16, "The First Law of Thermodynamics". Copyright© 1997 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

THE FIERY CROSS:

"When the day shall come, that we do part," he said softly, and turned to look at me, "if my last words are not 'I love you'--ye'll ken it was because I didna have time."

(From THE FIERY CROSS by Diana Gabaldon, chapter 111, "And Yet Go Out to Meet It". Copyright© 2001 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

A BREATH OF SNOW AND ASHES:

"Claire," he said, quite gently, "it was you. It's always been you, and it always will be."

(From A BREATH OF SNOW AND ASHES by Diana Gabaldon, chapter 31, "And So To Bed". Copyright© 2005 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

AN ECHO IN THE BONE:

"Ever heard of coup de foudre, Sassenach? It didna take me more than one good look at you."

(From AN ECHO IN THE BONE by Diana Gabaldon, chapter 68, "Despoiler". Copyright© 2009 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

WRITTEN IN MY OWN HEART'S BLOOD:

"I have loved ye since I saw you, Sassenach," he said very quietly, holding my eyes with his own, bloodshot and lined with tiredness but very blue. "I will love ye forever. It doesna matter if ye sleep with the whole English army--well, no," he corrected himself, “it would matter, but it wouldna stop me loving you."

(From WRITTEN IN MY OWN HEART'S BLOOD by Diana Gabaldon, chapter 24, "Welcome Coolness in the Heat, Comfort in the Midst of Woe". Copyright© 2014 by Diana Gabaldon. All rights reserved.)

And here's a bonus quote from TV Jamie, from OUTLANDER Episode 107 ("The Wedding"):

"To a lady of grace, a woman of strength, and a bride of astonishing beauty." 

Happy Valentine's Day!

Review: Drums of Autumn

Drums of Autumn by Diana Gabaldon
My rating: 5 of 5 stars

Ong, I love the Outlander series! It has everything I need to get excited by in a book! Love, action, fighting(not a huge fan of that, but...men in kilt fighting...?? Swooning about that I'm afraid) men in kilt...Jamie Fraser!!! Need I say more!??

View all my reviews

Ukas "quote!"

Jeg er en "sucker for good quotes!" Jeg elsker alle typer sitater...søte, sinna, inspirerende, gode, teite etc.

Jeg skal prøve og gjøre det til en regel og ofte poste sitater som jeg setter pris på...

Og i disse tider, hvor språket på nett endrer seg radikalt- det har blitt styggere og folk mobber hverandre og er ufine over en lav sko- vil jeg dele dette sitatet med dere: 

Vi må starte med oss selv. Hvordan vil du at folk skal adressere deg? Tenk nøye på hva du sier, hvordan du opptrer. Vær den beste versjonen av deg selv og bli husket for din godhet. 

Alle gode forandringer starter i oss selv og spres videre. 

Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg💖

Ha en fin dag

A.

Mad World Of A Hatter med venner...

Jeg har tre liker-sider på Facebook...En med nesten 1000 medlemmer, pluss de andre to med 50-60 likerklikk...

 Jeg deler sjelden dialog på Mad world of a Hatter-siden...Jeg legger ut Alice in Wonderland-relaterte bilder og uttrykk, men samtidig sprø kunst, fakta og artikler som omfavner det og være litt annerledes...

Jeg har også Skravlekoppen Kafė og Mitt liv som en vandrende tilstand. 
Skravlekoppen deler litteratur, kunst, musikk og håndarbeide og matoppskrifter. Vandrende tilstand deler andre menneskers blogger om helse, tidsskrifter og mine egne blogger...
Her er linkene til dem alle tre...Trykk "liker" og se om du vil trives der...null press, bare tre facebooksider som er litt annerledes...som tar livet som det faller seg :-) fra forskjellige vinkler...

Mad World Of A Hatter

Skravlekoppen Kafė

Mitt Liv som en Vandrende tilstand

Håper dere vil like dere der...

Klem
A.

Julegaver del 2...håndlagede

Her kommer del 2 av mine kreative venners -og families kreasjoner som dere kan kjøpe. Min mor jobber masse nattevakt i helsevesenet og når hun ikke går rundene sine, strikker hun. 

Hun tar 475 kr for størrelse 1 år og 550 for 2 år, 4 og 6 år 600/650 kr, Marius genser i damestr m/L tar hun 1500 kr for. Hun tar i mot bestillinger på barnegensere fra 1-6 år...

Hun heter Anita Yvonne Kehus og hun bor i Lenvik i Troms og dere finner henne her: 

https://www.facebook.com/anitayp?ref=ts&fref=ts&__nodl

Og dere kan også kontakte meg på 

ainayp@gmail.com 

så videreformidler jeg bestillingene! 

Garn hun bruker er Merinoull ekstra fint garn og Alpakka.

Hun er også kjempeflink og strikke strømper og votter etc. Så det er bare og spørre:-)

Håper dere finner den perfekte gaven her :-)

Julehilsen fra 

A.

Har vi lov til og drømme?

Har jeg?

Jeg er 42 år gammel og hvor står jeg i livet? 

Jeg eier ikke noe av materialistisk verdi. Jeg har 2 akvarier, ett spisebord, et salongbord av typen Bombay som mangler en nagl, en bluerayspiller, ett kjøkkenbord som jeg fant på søppeldynga-som jeg har lånt bort, har en stol som kan heises opp og ned. 

Jeg har en tab, en pc og en mobiltelefon. 

Jeg har ikke ett eget hjem. I en alder av 42 år, har jeg ikke funnet drømmestedet mitt. Jeg ønsker meg en plass hvor jeg kjenner i sjelen min at her, her er det godt og være. Jeg har følt det to ganger hittil, men ingen av disse to stedene er i Norge. Jeg trenger den plassen her i Norge og jeg føler litt panikk, fordi jeg har ikke funnet det stedet ennå. 

Jeg er 42 år gammel og jeg føler meg malplassert. Jeg er ikke på riktig sted. Og jeg vet ikke hvor det er!

Er det flere som har det slik? Og være så usikker? 

Jeg har hatt tanker i det siste, om hvordan begravelser skal være mht nære og kjære. Og jeg har tenkt på min egen. Er det normalt og sitte og planlegge hvordan det skal ende før man har funnet en måte hvordan livet burde starte?

Jeg har ikke mitt eget paradis. Alle burde få oppleve den følelsen en gang i livet. Det huset, den hagen, den plassen hvor boblen din føles trygg, ditt eget, fristedet. Og jeg drømmer om det! Hver dag! 

Plassen hvor jeg kan sitte på verandaen sammen med mannen min og vi kan se inn i solnedgangen sammen med hver vår kopp kakao. 

Jeg har en flott familie...en mann som elsker meg, en katt, to hunder...barn, bonusbarn og bonusbarnebarn...noen familiemedlemmer som liker meg og noen som ikke gjør det...jeg er i live...

Likevel...så drømmer jeg...

Jeg vil ha mitt lille paradis...

Har jeg lov og drømme om det?

Har jeg?

Aina

Foreningen for hjertesyke barn

Jeg har i dag forsøkt og starte en "go fund me"-konto. Jeg aner ikke helt hvordan det fungerer, men har lagt inn ett kontonummer og full pakke. Jeg ønsker og donere penger i min venninnes navn til Foreningen for hjertesyke barn. Jeg føler at jeg har lyst og gjøre noe fint for og hedre hennes minne. Hun var hjertesyk selv og døde så alt for ung, og jeg vet at hun elsket barn. 

Her er en link til foreningen:

Foreningen for hjertesyke barn

Så jeg håper dette fungerer. Når målet er nådd, vil jeg dra til banken, ordne en sjekk og ta den med til hovedkontoret i Oslo og overrekke den til foreningen personlig. Jeg håper dette virkelig fungerer. Jeg vil også legge ut fotobevis, slik at dere alle ser at jeg virkelig gjør det jeg sier. Tro meg, jeg er ikke ute etter og svindle noen. Jeg føler bare for og prøve gjøre noe hyggelig i hennes navn. Til ære for henne.

Link til kampanjen:

gofundme.com/foreningen-for-hjertesyke-barn

Jeg håper mange ønsker og bidra med litt...det er til et veldig godt formål.

Tusen takk for all støtte

Klem fra 

Aina

Male med ord...Forme med hendene...Julegavetips...

Det går mot jul med stormskritt og mange av oss har begynt med julegavekjøp. Jeg vil komme med noen fine tips om hva man kan kjøpe og gi til venner og familie som mest sannsynlig har alt, som det heter. Jeg har så utrolig mange flotte venner på facebook som alle sammen lager de utroligste ting, de er så kreative at jeg nesten blir litt sjalu. 

Ann- Heidrun Skår, nordlending fra vakre Tysfjord, bosatt her sør, skriver dikt og lager også tovede sitteunderlag på bestilling med hvilket som helst nålefiltet mønster på, etter dine ønsker eller etter hennes egen fantasi. 

Diktbøkene inneholder det hun selv kaller hverdagsdikt og hun har sin egen facebookside kalt:

"Gløtt av søndag på en hverdag!" 

Her er linken dit:

https://www.facebook.com/Gl%C3%B8tt-av-s%C3%B8ndag-p%C3%A5-en-hverdag-603685532985924/?fref=ts

Bøkene jeg anbefaler til jul heter "Male med ord" og "Ord du forstår"- og her er en liten smakebit fra den første:

I egne sko

Du må tråkke din vei i egne sko,

snuble og famle deg frem.

I iskalde støvler, i regn og i sno...

Tungt, men du sliter deg hjem...

Ingen kan bære deg, gå bare gå,

til skoene gnager deg sår...

Brått vil det endre seg, tenk du kan få:

Danse deg barbeint mot vår!

Hun legger ved en ekstra gave til dere som kjøper begge bøkene:)

Og hvis dere ønsker og gi noe til kreative sjeler i familien som hekler og strikker, hva med boken hennes om heklede sitteunderlag? Og utstyr for nålefilting? Hun holder også kurs for husflidslag, så det er bare og ta kontakt med henne:) Super dame og kjempeflink er hun!

______________________________________________________

Den neste jeg vil fortelle om, er en mann fra nord det også...Han lager kniver og belter og pengene han får for det han lager, gir han til barn som har blitt misbrukt. Han har et enormt stort hjerte og som far og bestefar, er noe av det verste i verden for han, er og stå på sidelinjen og føle seg ubrukelig og han hjelper med alle midlene han kan når det kommer til barn og unge som har hatt det skikkelig vondt! Så, kjøper dere gaver fra han, hjelper dere i tillegg norske barn med tunge bakgrunner.

Torstein Knutsen heter han og her er link til hans Facebookside. Bestill via PM der:

https://www.facebook.com/torstein.knutsen.3?fref=ts

Mobilnr for bestilling: 91696986 og 

e-post: 

 torsknu@yahoo.no

Og her er knivene etc:

Det er mange flere som selger flotte håndlagede ting via Facebook. Jeg vil fortsette og anbefale folk i bloggen min etterhvert som jeg oppdager dem.

Hvorfor ikke støtte lokale kunstnere og folk som bruker timer hver dag til og skape vakre ting? Kortreist håndtverk:)

Håper dette er til nytte:)

Klem fra 

Aina