I mangel på bedre ord enn ghosting- er det det ordet som vil bli brukt i dette innlegget!
Jeg er 50 år gammel, har 7 bonus- og egne barn, er gift på 17 året og vi har ingen felles barn annet enn 2 hunder og en katt!
Vi eier en liten gård som ikke drives som gård- fjøset er et oppbevaringslokale for biler og hageutstyr osv- godt bevoktet- så ikke få ideer her! Hehe
Jeg har som hobby å lese, skrive, male/tegne, driver meget amatørmessig med håndtverk og håndarbeide, lager mat, ser tv og film, elsker å være med barnebarn- har mange og flere på tur!!! Og ingenting i verden gjør meg mer lykkelig enn det!
Og så har jeg mine utfordringer i hverdagen pga kroniske sykdommer som folk garantert er drittlei av å høre om!
Men- dette med ghosting! Hadde ei bestevenninne som jeg støttet 100% og hun var en meget stor del av livet mitt! Hun hadde sine egne utfordringer helt klart- og jeg trodde faktisk at jeg forstod henne og visste om alt- helt til hun forsvant fra jordas overflate og til og med ghostet sine egne barn og familie! Du kan tro de var fortvilet- for de kontaktet meg- alle som en- og var helt fra seg av skrekk for at noe galt skulle ha hendt henne! Jeg søkte på nett, jeg ringte folk- jeg hadde storslått leteaksjon! Og dere kan tro jeg ble overrasket da jeg fant en blogg på svensk- men med nydelige naturskildringer og bilder av min venninne- som nyforelsket svorsk dame med jobb og kjæreste i Sverige- men som om hun ikke eide familie eller venner fra før! Jeg skreiv til henne på bloggveggen hvor jeg ba henne kontakte familien sin og overraskelsen ble ikke mindre da jeg mottok en rasende sinna e-post om å "blottlegge dritten hennes fra fortiden" offentlig på bloggen hennes og beskjeden var så klar at hun ikke ville ha noe med meg eller gamle venner å gjøre, at jeg ble målløs! Dette er nå over 10 år siden og hun har med null dårlig samvittighet gått videre i livet! Det rare er at hun har mine familiemedlemmer som facebookvenner, gått tilbake til barna sine og er bestemor til et barnebarn, men meg har hun aldri sett tilbake på eller forklart meg en dritt om hva galt jeg har gjort henne! Og det er derfor hun til stadig dukker opp i tankene mine- for hun var familien min! Hun var en av de få virkelig nære venninnene jeg har hatt!
Og så er det to damer til...den ene hadde jeg skikkelig nært forhold til- det gikk omtrent ikke en dag eller helg at vi ikke var sammen på et eller annet vis! Mennene våre var i klubb sammen, vi hadde barn på samme aldre, vi var forlovere for hverandre og faddere...og så flyttet jeg sørover...jeg prøvde holde kontakten- besøker dem hver gang vi er nordpå, mer eller mindre- men så får jeg servert de utroligste ting fra andre som skal ha blitt sagt om meg...og jeg er litt forbauset, samtidig så forstår jeg at det har blitt sagt pga det som har blitt sagt...og jeg skjønner tegningen...hvor gode venner var vi egentlig? Siden baksnakking er et tema blandt voksne folk liksom? Og hadde det nå ennå vært noe i disse dumme tingene? Jeg tror ikke jeg er bedre enn noen andre- hverken matlaging eller håndarbeide eller kakebaking er noe jeg tror jeg kan bedre enn noen- jeg er heller håpløs! Jeg er tjukk- ja- ser gammel ut, er ikke pen eller lekker mer...men jeg er meg selv fremdeles...Aina er inni dette skallet av en kropp som ikke er frisk! Jeg har ikke blitt et dårligere menneske og dørene mine er fremdeles alltid åpne for alle som ønsker å besøke meg! Pga min livssituasjon er det alltid lettere for meg å være vertinne enn besøkende...
Og så en tredje venninne...hun fant seg mann, flyttet, de har en livsstil jeg har trekt meg unna, men det betyr ikke at man ikke kan være venner fordet? Har man ikke plass til mennesker som ikke velger samme måte å leve på? Jeg klarer en fest eller to, men jeg kjører ikke motorsykkel mer...jeg drikker ikke eller røyker eller noe, men jeg har fremdeles litt humor og godt humør inntakt...
Og så resten av verden som vi engang var i...dette brorskapet...som døde helt da mannen min forlot det...har damene kun omgåtts meg pga mannen min? Er det så falskt det miljøet at det å være brødre, familie og venner kun pga en posisjon og en tittel i en klubb? Har du vesten får du være med på resten, har du ikke, er det som amish eller jehova, du er død for dem alle!? Fortrolighet og vennskap forsvinner ut døra selv om du forlot med gode skussmål og ingen sure miner liksom? Har ikke sett snurten av noen og flere såkalte venner og venninner har slettet meg fra facebook og jeg er død for dem!
Hva er årsaken? Hvorfor har vi plutselig ikke plass i livene våre til hverandre? 20 år med vennskap kastes på dør!?
Og hva er min rolle i alt? Sykdom? Ikke god nok? Ikke pen nok? Passer jeg ikke inn mer? Er jeg for gammel? Kjedelig? Dum?
Har jeg sagt noe galt som ikke kan tilgis? Gjort noe? Hva er det? Og hvorfor klarer man ikke fortelle hva det kan være? Hvorfor får man ikke en forklaring?
Finnes det?
Ghosting er vondt å føle på- særlig når man ikke forstår hvorfor det skjer! At livet går videre uansett- det vet vi jo- men man kan jo snakke litt med hverandre innimellom! Man trenger jo ikke kutte alt ut!
Og familie? Ikke engang få meg til å begynne! Der er det en grøt av idioti som jeg aldri kommer til å begripe- om å bli dratt inn i familiefeider fra gammelt av som man fanden ikke engang har noe med! Gammel dritt som foreldre og naboer og gudene vet hva fra 1800- og brødmangel! Bare for at man deler navn og blodslinje, betyr ikke at man deler tanker og synspunkter og jeg må innrømme at hva kreti og pleti har kranglet om oppigjennom årene, har ikke noe med meg og mine å gjøre, og det er familien som går glipp av å kjenne de fineste ungene i verden- nemlig mine barn og barnebarn! Gode, blide og flinke mennesker er de, men pga tull- så har de nesten ikke kontakt med min familie så fremst de omtrent tvinge seg på dem...og det gjør de ikke. De bodde 1 mil unna familien min og så dem 2 ganger i året...det sier litt...null kontakt pga at jeg tok et familienavn som er verneverdig...for at det ikke skulle forsvinne...da skal barna mine ghostes og kuttes...er det ikke fint?
Og det er mer...myyyye mer...men som jeg har sagt før...jeg forstår ikke alltid at min måte å være på kan krenke folk! Jeg har sperrer- men jeg er en veldig åpen og vil kalle meg ærlig også- fordi når jeg var barn- løy jeg mye pga jeg ville ha venner...jeg ble mobbet og skjøvet vekk av andre og jeg prøvde alt for å få bare omså 1 venn...etter det, lærte jeg at løgner ikke hjalp noe særlig, så jeg bestemte meg for å alltid si det som det er selv om folk ble sure, for sure ble de jo okke som hva jeg gjorde...
Så, jeg sliter veldig med å lyve...hvite løgner er til og med et problem...men de tar jeg dann og vann slik alle gjør når man ikke vil såre noen...
Jeg snakker mye når jeg først omgås mennesker fordi jeg er mye alene...selvvalgt- men likevel...og dermed føler andre at de må fortelle meg hva jeg kan si og ikke si og hvordan jeg skal være...men jeg trenger ikke det! Jeg er gammel nok til å være den jeg er og jeg aksepterer alle som dere er, så da burde dere godta at jeg er meg!
Vi burde ha lært til nå at livet er kort...jeg har mistet endel venner til the great beyond- til dødens allé, og det er ikke en god følelse å savne noen man antakelig aldri får se igjen...
Men å savne noen...man vet er i live...som ikke vil ha deg...og ikke kan fortelle hvorfor!!??
Det gjør mer vondt...du ser de lever livene sine med flotte bilder og sus og dus på nett...og likevel får jeg meg til å undre- savner du meg ikke litt engang? Er det kun jeg som føler det slik?
Hva er galt med meg?
Jaja...
Vi kan alle være enige i at ghosting- det suger balle!!!
A.
